Mye er jo sagt her om døden som jeg er helt enig i.
Det er en trøst og vite at de som er dø kommer hjem og har det bra på den andre siden.
Døde mennesker kan bli til hjelpere.
Vi som blir igjenn på jorda har et behov for å sørge.
Jeg tror ikke det er selve døden som er vanskelig, men det som kommer etter døden. Det er fordi det ikke er vitenskaplig bevist hvordan det er og være dø. Mangel på information er for meg vanskelig og takkle, og døden er mangel på information. Vi vet hva vi føler når noen nære dør, vi vet at det innebærer en begravelse, men der er mangel på information på død. Ikke det som følger med døden. Jeg velger og tro på nybegynelse, slik det står i mine tarotkort.Prinsipp er transformasjon. Døden er det universelle prinsipp som symboliserer reinkarnasjon og transformasjon.Døden er universets manifestor. I ham ligger Energien til gjenfødelse. Døden er livsprinsippet som renser grunnen, og som muligjør at det nye kan vokse frem. Døden er den fom forhindrer stagnasjon, og som gir rom for ny utvikkling.(vei nr 24,mellom tifereth og netzach. Kort nr 13)

Døden... Hva er nå det da? Jeg kan ikke si jeg går rundt og tenker så mye på det. Selvfølgelig er det jo ikke noe en ønsker å oppleve, hverken for seg selv eller andre. Jeg var tilstede da min farfar døde. Han hadde da ligget en stund på sykehus og vi visste forsåvidt at det nærmet seg. Han hadde bedt om at jeg og mine søsken skulle komme på besøk. Vi er de 3 første barnebarna og var da fra 13 til 23 (jeg var 23). Det var en opplevelse jeg sent vil glemme. Nyrene sviktet, slik at han klødde over hele kroppen. Jeg taklet ikke å se ham slik, sank bare sammen i en stol. Mannen min og broren min sto og holdt ham i hver sin hånd. Far og onklene mine hadde tatt en velfortjent pause for å få seg en matbit, da vi så hvilken vei det bar. Søstra mi løp for å hente dem, men de kom for sent. I det han døde, klemte han de to hardt i hendene og så intenst på oss alle. Så var han borte. Etter det hadde jeg store problemer med å gå innenfor sykehuset igjen. Og da min farmor lå på dødsleie, maktet jeg ikke å besøke henne. Jeg ville heller huske henne slik hun var...
Min morfar døde på en annen kant av landet, så jeg var ikke der før i begravelsen. Og han er fortsatt med meg...
Så konklusjonen må være at jeg liker ikke døden... Ikke å oppleve den på nært hold hvertfall..

Klart det er trist om noen dør, men for hvem er det trist? Da mormor døde kunne jeg ikke gå i begravelsen, så jeg var hjemme og så på himmelen. Jeg så mormor komme sammen med min morfar og tok bilde av det. Mammaen min trodde ikke det hun så og sa hærregud det er jo mormor og morfar og lurte på hvor jeg hadde det bildet fra.Hun fikk sjokk da jeg fortalte at det bildet tok jeg da begravelsen var. Jeg er veldig glad for og ha dem med meg og det er deilig og vite at de fant hverandre igjen etter så mange år.